Det er ettermiddag på småbarnsavdelingen. Klokka er 15.30 og det er bare lærlingen og meg igjen med barna. Vi har 12 barn på 1 og 2 år på avdelingen, 1 barn er hentet. To barn trenger ny bleie pga avføring. To ettåringer har nettopp begynt i barnehagen og gråter hver gang noen går ut og inn døra på badet, og hver gang det dukker opp foreldre som skal hente barna sine.
Gråten «smitter over» til flere slitne små barn. Det eneste som hjelper er at den ene voksne sitter på gulvet med de to nyeste ettåringene. De ønsker egentlig ikke å dele fanget, så frustrasjonen deres dempes bare delvis.
Det er 9 stk 1 og 2 åringer som den andre ansatte skal ivareta og skifte bleier på. Foreldre kommer og skal hente og de to ansatte prøver å fortelle litt fra dagen til barnet deres.
På spiserommene står matbokser, fruktskall, yoghurtsøl og all oppvask etter etter middagsmåltidet. Alt praktisk må bare vente, barna er viktigst.
Vi er innenfor bemanningsnormen, men det er så vidt vi klarer å holde hodet over vann!
Tilvenning på småbarnsavdelingen har vi hele året, er det ikke nye barn til oss, er det barn vi skal tilvenne på stor avdeling for å skape plass til nye som skal begynne på småbarnsavdelingen.
Føler meg ofte som en oppvridd skureklut når jeg kommer hjem fra jobb.
Jeg elsker egentlig den viktige jobben min sammen med de yngste barna…
Jeg vet ikke om jeg orker å jobbe i barnehage i framtiden med disse rammebetingelsene…
Barnehageopprøret 