#28

Nok er nok! Barna fortjener at vi sier ifra, slik at de får ALLE sine behov dekket gjennom hele åpningstiden.

Tilvenningtiden er spesiell sårbar på en småbarns – avdeling, med mange nye barn som skal bli kjent og trygge i nye og ukjente omgivelser. Ofte har vi utbytting av halve avdelingen hvert år, og dette kan være alt fra 7-9 nye barn (avhengig av hvor mange som går over til andre avdelinger). Dette er fra en september, hvor vi hadde mange nye barn. Vi var ute i barnehagen, og det er også de andre avdelingene (tilsammen 2 store og 2 små avdelinger). Det blir mange barn rundt oss, der de største barna er trygge og i full lek. De leker, løper, leker i sandkassen og andre sykler. Inntrykkene er mange for de nye små barna, og de søker min trygghet. Flere av dem har ennå ikke lært å gå, og veldig mye er enda utrygt for dem. Jeg har to barn på armen (en på hver side), og 3 andre barn som krabber til meg og prøver å komme opp. De gråter, og vil jeg skal løfte de opp. Jeg prøver å sette ned de 2 første, men så fort jeg prøver så dras beina deres oppover og grepet deres blir sterkere. De gir tydelig signaler på at de IKKE vil ned. For å prøve å hjelpe de som er på bakken, så setter jeg meg på bakken for å kunne være tilgjengelig for dem alle. Resultatet er da at alle gråter og prøver å krabbe over hverandre for å komme tettest. Hvordan kan man prioritere i dette tilfellet?? Alle vil ha trygghet, men egentlig ingen får det. Man føler en maktesløshet og oppgitthet over at disse små og sårbare barna ikke får sine basale behov dekket, selv om vi gjør så godt vi kan og strekker oss så langt vi kan. Vi har simpelthen ikke nok armer og fang til alle, selv om vi har all viljen i verden til å kunne gjennomføre det. Vi trenger flere og gode ansatte i barnehagene nå, så barna får det de fortjener! Hva hadde DU gjort i denne situasjonen?