Klokken er 7.00, barnehagen åpner og inn kommer to 1-åringer på armen til hver sin pappa. Barna et trøtte, gjemmer seg i halsgropen til pappan sin mens de klamrer seg fast. Begge pappaene har dårlig tid, og virker stresset. Vi går inn på avdelingen og setter oss ned for å leke. Begge trenger tid for å leke, de er trøtte og nå gråter de begge to idet fedrene sier «hade». Jeg sitter med et barn på hver side og prøver å trøste i det enda en 1 åring kommer blid og fornøyd inn døren. Heldigvis har dette barnet planer om å leke med en gang.
Etter 15 minutter er barna på fanget klare for å leke. Da kommer det barn nr 4, hylende inn døren sprellende i armene på mamma. Da kommer de to første på at de også var litt lei seg. Et gråtende kor med 3 1-åringer og et fornøyd 1 -åring er alene i rommet med meg. Jeg prøver å trøste så godt jeg kan, men ingenting er godt nok da alle vil helst ha meg for seg selv.
Jeg ser på klokken, det er enda 30 minutter til nr 2 kommer. Jeg puster dypt og prøver å samle tankene i det jeg kjenner en eim av bæsj. Jeg kikker meg rundt, og det fornøyde barnet har gjemt seg litt for å bæsje i fred. Han må bare gå med bæsj i bleia til det kommer noen flere, selv om jeg vet barnet blir fort sår i rumpa. Alle tre slutter etter hvert å gråte, men det ene barnet vil bare bli holdt.
Endelig kommer neste ansatt på jobb og tar med seg barnet som har bæsjet for å skifte. Så kommer det to 2-åringer løpende inn døren og klar å leke. Heldigvis gikk avskjeden smertefritt i dag. Ikke lenge etter dytter den ene 2 åringen en av de små, og løper rundt i rommet. Jeg må på nytt trøste. Jeg har fem barn alene jeg prøver å sjonglere før det sjette barnet kommer inn. Uheldigvis hadde dette barnet slått seg på vei inn og verden raste sammen. Mamman prøver å trøste så godt hun kan mens hun ser på klokka, og ser på meg som har et allerede gråtende barn på armen. Jeg setter meg på gulvet og tar det andre gråtende barnet på fanget. Nå er det syv barn og jeg puster med magen og prøver ikke å la meg bli overveldet. Den andre ansatte kommer tilbake, men må hente frokost.
Jeg er nå alene med 8 barn og endelig er det ingen som gråter. Jeg krabber rundt på gulvet og avverger slag, leker i hode og tørker snørr. Kl.er 8.00 og det niende barnet kommer inn. Helt stille mens det klamrer seg rundt halsen til pappa. Jeg får barnet i hendene, og barnet sier ikke noe men kjenner at barnet er redd. Det er bare 2 uker siden denne 1-åringen startet og er redd. Mens jeg holder dette redde barnet prøver jeg å hjelpe de andre åtte – endelig kommer den andre ansatte med frokosten og vi setter oss ned. Jeg ser på klokka, og innser at vi er to voksne på ni barn en time til.
Barnehageopprøret 