#egentlig – fortelling 19

Det er turdag, en dag som både barn og ansatte vanligvis gleder seg til. Denne dagen er annerledes, hvertfall for oss ansatte. Vi vet at en av oss tre ansatte har ferie, vi vet at vi ikke får vikar. Vi har 18 barn i alderen 3-5år. Åtte av dem er treåringer, nye i «storbarnsverden», flere av dem har nylig sluttet med bleie og trenger mye oppfølging i forhold til dette med dobesøk, noen har fortsatt behov for en liten hvil i vogna si, og noen trenger ekstra omsorg bare for å være trygge. De andre barna har også ulike behov, og ikke minst rettigheter. Vi er bare to.. Magen knyter seg bare med tanken, kan vi egentlig dra på tur?? Er det forsvarlig?? Vi avtaler dagen i forveien å slå oss sammen med en annen avdeling for å være flere ansatte med øyne, ører og hender.
Dagen starter, en ansatt har tidligvakt og en har seinvakt for å dekke opp hele dagen. Dette betyr at i praksis at tidligvakten er «alene» i nesten to timer på morgenen og seinvakta er «alene» nesten to timer på ettermiddagen. Det hele går på et vis, ære være samarbeidsvillige og hjelpsomme barn(!!!) men følelsen er ikke god. Man går på akkord med seg selv, den kunnskapen man besitter og egne prinsipper hele dagen! Når man går fra tidligvakt har man trålet resten av barnehagen etter hjelp(og heldigvis fått det), men barna fortjener og har rett på så utrolig mye mer enn «brannslukking», kjappe løsninger, avbrudd og stressa voksne som er på gråten når det endelig er rom for en pause!! Skjerpings alle politikere! Dette er langt fra konstruktivt og tidlig innsats i forhold til psykisk helse og livsmestring! Det er rett og slett dårlig livskvalitet både for barna og de ansatte!!